fbpx

Main navigation

Jeg turte ikke si at jeg var Coach, sa lederen i Den Norske CoachForening!

Det er søndag, det er pandemi og det regner…. Jeg setter meg ned for å rydde i en gruppe for DNCF-medlemmer på Facebook. Jeg scroller meg nedover alle innlegg og tenker tilbake til for nesten tre år siden da jeg tok over som leder i DNCF.

Jeg kommer over den første videoen jeg la ut som konstituert leder i DNCF, jeg kan se at jeg er litt nervøs, det ikke er mange videoer jeg har lagt ut av meg selv før dette…

Så flaut at jeg har glemt det

Litt ute i videoen så kommer det noe jeg helt har glemt! Jeg forteller at jeg er sertifisert i 2015, men at jeg aldri har turt å si at jeg er COACH….
I fire år har jeg altså gått rundt og ikke tatt eierskap til, og vært flau over tittelen min. Jeg sa at jeg jobbet med kommunikasjon. Det er litt pinlig å tenke tilbake på i dag!

Hvorfor var det sånn? Hvorfor kjente jeg på den frykten og flauheten?

Jeg hadde tenkt på coachutdanning lenge. Da jeg endelig tok valget, begynte letingen etter riktig skole.

En jungel av coachutdannelser

Det jeg oppdaget var en jungel av tilbydere på markedet, alt fra tredagers kurs på nettet, til utdannelser og sertifiseringer som strakk seg godt over to år. Så hvor skulle jeg begynne?

Hvordan skulle jeg finne den utdannelsen som faktisk ga meg muligheten til å livnære meg som coach?

Jeg forstod veldig tidlig at du ikke utdanner deg til coach på et tredagers nettkurs, men kunne jeg ta det via nettet eller måtte jeg møte opp på skolen og gå ut av min stramme komfortsone? Jeg kunne valgt den raskeste veien, for alle kan jo kalle seg coach, det er ingen beskyttet tittel.
Men jeg ville være trygg på at den dagen jeg ble ferdig sertifisert, da skulle jeg kunne stå inne for det jeg gjorde, og være stolt av min tittel.

Coach i Norge

Jeg fant Den Norske CoachForening (DNCF), jeg leste meg opp på den og andre foreninger. Jeg visste at mitt virke skulle være i Norge og det var ikke så viktig for meg med internasjonale sertifiseringer. Jeg ringte rundt til de forskjellige skolene i foreningen, og visste med en gang hvilken skole som appellerte til meg.

Hjelp, hva har jeg gjort?

Januar 2013 satt jeg på «skolebenken» og var klar for min første dag på veien mot min tittel som coach. Det tok ikke mange minuttene før jeg begynte å svette i hendene, hjertet hamret og jeg kjente kvalmen komme, for her skulle vi virkelig ut av vår komfortsone.

Vi startet med dansing i pausene (kun fordi bevegelse gir bedre grunnlag for konsentrasjon og læring), jeg HATER å danse, jeg vil ut, jeg vil hjem jeg vil bli alt annet enn coach….

Men jeg ble, og etter hvert ble det å gå utenfor egen komfortsone helt ok, for jo mer du gjør noe, jo enklere og mindre skummelt blir det.

Sertifisering og ærlighet

Etter tre semestre på skolebenken med oppsamling av coachingtimer og alt som trengs for å tilfredsstille kravene til en DNCF sertifisering var endelig dagen der. Sertifiseringen gjennomført og jeg bestod, nå kunne jeg endelig kalle meg coach for nå hadde jeg den høyeste utdannelsen for dette i Norge.

Jeg var sikker på at det var dagen hvor jeg skulle være så stolt av endelig å bære den tittelen, men den stoltheten kjente jeg aldri på da…..

Spiren til endring

Jeg var heldig og fikk jobb ved skolen jeg hadde gått ved, på den måten ble jeg i bransjen og jeg fikk jobbet med faget mitt, men for hver dag som gikk tenkte jeg mer og mer på at jeg nok ikke var den eneste som hadde det på denne måten.

Jeg så at mange utdanner seg til coach, men mange velger å ikke jobbe som profesjonelle coacher etter endt utdanning. Hva var årsaken, hva kunne jeg bidra med, hva kunne gjøres for å endre dette?

Hva skulle til for at coaching ble sett på som en anerkjent bransje?

Da jeg ble valgt inn i styret i DNCF skal jeg være helt ærlig å si at jeg ikke helt forstod hva DNCF drev med, og jeg var egentlige lite interessert.
Litt etter litt festet tanken seg om en betydningsfull bransje – kanskje det er HER vi kan gjøre en forskjell?

Her kunne vi få en bransje det oser kvalitet av, slik at jeg også kunne bli stolt av tittelen min som coach og faktisk tørre å fortelle at det er mitt yrke når noen spør.

Den store ryddejobben

Utpå høsten takket jeg ja til midlertidig lederverv i DNCF da leder måtte trekke seg. Det var nå eller aldri!

Alle i styret takket ja til å være med på å «rydde opp» i bransjen, de gikk inn med både kapasitet, motivasjon og masse guts.

DNCF-styret ble da, og er fremdeles, det beste teamet jeg noensinne har jobbet med.

Hårete mål

Vi startet på den lange veien mot et mål om å få en oversiktlig og ryddig bransje, et mål om å få den anerkjennelsen fagfeltet vårt fortjener og et mål om å en bransje hvor alle bærer tittelen sin med stolthet.

Snart tre år har gått siden dagen styret valgte å si ja til å kjempe for en kvalitetsdrevet bransje, og to år etter at jeg stilte til valg som leder i DNCF.

Ute har solen tittet frem bak skyene og det passer veldig godt til hvordan jeg føler det akkurat nå. Coaching er på vei frem i lyset.

Norsk standard

DNCF tok initiativ til det som ble en bred komite i Norsk Standard. I skrivende stund skal «norsk standard for kompetansekrav til coacher» snart ut på høring. Når den er vedtatt vil det komme 3-4 andre standarder som vil løfte vår bransje til mer klarhet og anerkjennelse.

Hva vil norsk standard si for bransjen vår? Hva vil det bety for deg og meg som coach?

  • Mye enklere for kunder og studenter og velge skole.
  • Mye enklere å velge en coach med en grundig og god utdannelse, en coach som har gått den lange og tøffe veien for å bære den tittelen de i dag har og som vil gi kunden en god og grundig prosess.
  • Det vil gjøre det vanskeligere for de som «utnytter» seg av at coach er en ubeskyttet tittel, som lærer seg noen teknikker og går ut og sier at de kan endre livene til folk, eller lære andre å gjøre det via et kort nettkurs.

Hva en coach er og ikke er

Coacher kan ikke endre andres liv, vi kan ikke helbrede folk, vi jobber ikke med diagnoser eller hva nå det loves fra de som «utgir seg for å være coacher», men som egentlig burde være grunnlaget for at coach blir en beskyttet tittel.

Gode coacher bruker verktøyene riktig og forsvarlig, både menneskelig og etisk – og med riktig intensjon.

Vi vil være der og stille de riktige spørsmålene, gi deg verktøyene for å nå dine mål og gå langs veien mot målet sammen med deg. Vi vil utfordre og heie, vi vil bidra så endringen blir varig. Selve jobben er det du som gjør, for de første spørsmålene du får fra en coach vil sannsynligvis være noe slikt som:

– Vil du virkelig ha endring?
– Er du villig til å gjøre jobben som trengs for å komme dit?

Stolt av å være coach

Åtte år etter at jeg startet på denne reisen kjenner jeg nå på en stolthet og ydmykhet for veien vi sammen har gått, veien for at coaching får anerkjennelsen det fortjener og for første gang kjenner jeg på en stolthet når jeg sier høyt:

JEG ER DNCF SERTIFISERT COACH – og jeg er stolt av det.

 

Takk til Pia Paalgard Gurstad, leder av DNCF